Ad dominem

I dagens Dagbladet kan man finne et kort debattinnlegg signert av meg. Dagbladet opplyste på forhånd at de var nødt til å kutte litt i det, og man kan selvsagt ikke nekte dem det. Men etter å ha lest det kuttede innlegget i dagens avis, ser jeg at deres kutting fjernet enkelte poeng som er relativt vesentlige for budskapet. I tillegg avslutter innlegget noe merkelig. Jeg velger derfor å publisere innlegget slik det ble skrevet opprinnelig, og i sin helhet, her:

Ad dominem

Den ufrivillige ironien ligger tjukt over Håvard Nyhus’ oppfølgingsinnlegg til sin kronikk om «nyateister». I den opprinnelige kronikken – som delvis består av fabrikkerte sitater for ekstra slagkraft – raser han avgårde over flere avsnitt med en lang rekke direkte og generelle personangrep, hånligheter og grunnløs skittkasting mot alle som våger å usminket problematisere sannhetsgehalten i, og samfunnspåvirkningen til, religion.

Her er vi surmagede, avdankede, tastaturryttere, tåper, åndssvake og besatte av religion; som «veslevoksne jenter»; som «bondestudenter» som ser ned på alle i bygda; som doserende studentferskinger fylt til randen med hybris. Spesielt de som er frekke nok til å saklig argumentere med uløste årtusengamle teologiske problemer som allmektighetsparadokset og det ondes problem.

Jonas Bergland svarer Nyhus på vesentlig mer saklig vis og påpeker at Nyhus viser en stor mangel på kunnskap om hva han kritiserer. Og hva er Nyhus’ reaksjon? Jo, han beskylder sine meningsmotstandere for å være «helsikes hårsåre» og føler seg offer for ad hominem-angrep. Absurditeten og urimeligheten i dette kan vanskelig overdrives.

I begge sine innlegg beskylder Nyhus «nyateister» for å være teologisk uvitende og uinteresserte, og trekker frem Dawkins’ uformelle harselering med teologi som eksempel. Men at man gjør narr av teologi som fagfelt, betyr ikke at man ikke har satt seg inn i de teologiske argumentene for Guds eksistens. Tvert i mot tar Dawkins’ mest relevante bok «The God Delusion» på grundig og seriøst vis for seg Aquinas’ fem teologiske «gudsbevis», samt en lang rekke andre kjente teologiske argumenter for Guds eksistens – og jeg har fremdeles til gode å se holdbare teologiske innvendinger.

Dette burde selvsagt Nyhus vite, dersom han faktisk har lest Dawkins, men det er det lite som tyder på at han har. Akkurat som han på argumentene å dømme umulig kan ha lest Sam Harris, Christopher Hitchens, Dan Dennett og Victor Stenger, som, sammen med Dawkins, normalt får æren for å definere «nyateismen», i den grad begrepet gir mening. Likevel mener han åpenbart at deres argumenter er kunnskapsløse og deres holdning useriøs og ufyselig.

Nyhus mener videre det er helt nødvendig å akseptere teologiens aksiomatiske premisser for å kunne rette gyldige argumenter mot den. Men hvorfor skulle det vel være det? Det er selvsagt fullt mulig å kritisere astrologiens påstander uten å måtte akseptere dens aksiomatiske premisser om planetenes innvirkning på menneskelig atferd. Og man kan fint hevde at astrologi er et fjollete «fagfelt» med manglende rot i virkeligheten uten at det diskvalifiserer en fra å argumentere godt mot astrologiens riktighet.

Det samme gjelder selvfølgelig teologi, men det ser ikke Nyhus ut til å ville akseptere. I stedet skal teologi og religion ha en hellig status i den offentlige debatt. Der kritikk og harselas, uten aksept av samtlige premisser i «Summa Teologica», fortjener en tre tusen tegns substansløs utskjelling i en landsavis.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Share on LinkedInEmail to someone