Gunnar Tjomlid om islamistisk motivert terror

Jeg følger ofte med på Gunnar Tjomlids blogg, «Saksynt». Han skriver godt og grundig, i all hovedsak om de ville påstandene fra alternativbransjen og tilhengere av det overnaturlige, og påpeker stadig at de lar sine konklusjoner drives av hva de vil skal være sant.

tjomlid_terror_facebookHans relativt ferske bloggpost om islamistisk motivert terrorisme er derimot slurvete. Han har utvilsomt hederlige motiver for å skrive det han gjør, men han later her til å gå delvis i den samme fella som de alternative. Vi må ikke henfalle til rasisme eller urettmessige generaliseringer på bakgrunn av alt fokuset på islamistisk terror – det har Tjomlid hjertens rett i – men vi må samtidig klare å forholde oss til de faktiske forhold. Om vi insisterer på å vinkle både diskusjonen og konklusjonene våre på en måte som feier reelle problemer under teppet, vil vi overlate den delen av diskusjonen til de med utrivelige politiske overbevisninger og en forkjærlighet for organisasjoner som PEGIDA og SIAN.

Bloggposten hans er ganske kort, og om du ikke har lest den anbefaler jeg at du gjør det før du leser videre.

Statistisk «cherry picking»

Tjomlid begynner med følgende kjente sitat: «Alle muslimer er ikke terrorister, men de fleste terrorister er muslimer.» Etter litt utbrodering om hvilke konklusjoner om islam en del trekker, eller mener blir støttet, fra dette, fortsetter han: «Men så var det dette med fakta da. Dette med statistikk. Virkeligheten.»

Sitatet tilskrives ingen spesiell, men varianter av påstanden har blitt ytret av både Carl I. Hagen og andre sentrale Frp-politikere. Flere har forsøkt å tilbakevise påstanden ved å henvise til Europols årlige publikasjon om terrorisme i EU-landene, deriblant Tjomlid. Problemet, selvsagt, er at påstanden ikke begrenser seg til EU-landene. Det er helt riktig at de fleste terrorangrep i EU ikke utføres av muslimer, men i et globalt perspektiv blir saken straks en annen. Uten å gå for mye i dybden, henviser jeg til en artikkel av Jan Arild Snoen fra 2011 som fastslår påstandens riktighet. Fremveksten av IS har gjort dette enda tydeligere. Enn hvor lite til overs jeg har for politikken til Frp og Hagen, og enn hvor lite til overs jeg har for grupper som PEGIDA og SIAN, kommer man ikke vekk fra at i et globalt perspektiv er påstanden korrekt.

La oss imidlertid begrense oss til EU likevel, siden Tjomlids bloggpost i det store og hele vinkles mot vår egen sikkerhet. Hans utgangspunkt for bloggposten – en ThinkProgress-artikkel – bruker igjen Europols publikasjoner om terror i EU fra 2012 og 2014 som kilde for følgende påstander:

In 2013, there were 152 terrorist attacks in the EU. Two of them were “religiously motivated.” In 2012, there were 219 terrorist attacks in EU countries, six of them were “religiously motivated.”

In 2011, not one of the 174 terrorist attacks in EU countries in 2011 were “affiliated or inspired” by terrorist organizations. 2010, 249 terrorist attacks, three of them were considered by Europol to be “Islamist.” In 2009, of 294 terrorist attacks, only one was related to Islamist militancy – though Europol added the caveat, “Islamist terrorists still aim to cause mass casualties.”

Her er det flere problemer å ta tak i. Det alle første som påstås, er at i 2013 var bare to av 152 angrep religiøst motiverte. Men ser man i statistikken står det null. Den ene grunnen til dette, er at Storbritannia ikke rapporterer den bakenforliggende motivasjonen for angrepene, slik at alle mislykkede og gjennomførte terrorangrep og alle terrorismerelaterte arrestasjoner kategoriseres som «not specified». Europol-rapporten sier likevel at i minst to tilfeller spilte religiøs radikalisering en vesentlig rolle: i det grusomme drapet på Lee Rigby i Woolwich, og i knivangrepet på en fransk soldat utenfor Paris. Frankrike kategoriserer sine terrortilfeller, men valgte av ukjente årsaker å kategorisere dette angrepet som «not specified». (Og i 2012-rapporten står det også omtalt et islamistisk motivert angrep i Tyskland i 2011, hvor to amerikanske soldater mistet livet, som av ukjente årsaker ikke ble rapportert av Tyskland som et terrorangrep – statistikken er med andre ord ikke uttømmende eller feilfri.)

Vi må altså gå nærmere inn i tallene før vi kan trekke konklusjoner den ene eller den andre veien. For det første må vi trekke fra det britiske bidraget, siden de ikke kategoriserer angrepene. Samtidig har vi sett at enkelte islamistiske terrorangrep kategoriseres som «not specified» også hos andre nasjoner. «Not specified» er altså ikke en «andre»-kategori for tilfeller som ikke passer i de øvrige, men en kategori for ukategoriserte tilfeller – deriblant også religiøst motiverte angrep. Rent statistisk er dette riktignok først og fremst et teknisk, mer enn et praktisk poeng, siden å fjerne «not specified»-kategorien ikke hever andelen angrep kategorisert som religiøst motiverte over det angitte «under to prosent». Likevel viser det at påstandene i sitatet er for sterke. Dersom alle angrepene i «not specified»-kategorien, inkludert samtlige angrep i Storbritannia, hadde vært kategorisert – totalt 146 angrep for perioden 2009-2013 – ville tallene ganske sikkert vært høyere.

Samtidig er Tjomlids blogg som nevnt vinklet inn på vår sikkerhet. Hvorvidt vi bør frykte islamistisk terror. I den sammenheng gir det lite mening å sette islamistisk terror opp mot separatisters angrep andre steder i verden. Separatistangrep er svært stedbundet, og det er helt utelukket at spanske separatister skal angripe sivilbefolkningen i Norge. Selv om de belyser situasjonen i Europa generelt, sier de altså lite om trusselen utenfor separatistgruppenes områder.

Ser vi da bort fra kategoriene «not specified» og «separatist», vil grafen gå fra dette (brukt av Tjomlid og hans kilde):

terrorism-EU-2-638x599

… til dette:

Failed, foiled and completed attacks

Vi ser fortsatt at religiøst motiverte terrorangrep i regionen «EU unntatt Storbritannia» er i mindretall. Andelen er på 7% av den totale mengden angrep fra religiøs, venstreekstrem, høyreekstrem og enkeltsaksmotivert terrorisme i perioden 2009 til 2013. Den desidert største bolken på 88% er begått av venstreekstremister, hovedsakelig i Spania, Hellas og Italia.

Men dette gir oss heller ikke hele bildet. Det kan for eksempel være at enkelte av gruppene begår mer alvorlig terror. Det kan også være at enkelte av gruppene er overrepresentert i villighet til å begå terror, men at de av forskjellige årsaker oftere blir tatt av etterretningstjenestene i forkant – kanskje nettopp fordi de vil begå mer alvorlig terror som kan kreve mer kommunikasjon og planlegging. Villighet til å begå terror er interessant i seg selv, da en høy andel arrestasjoner kan bety at antall angrep fra denne gruppen vil vokse markant om de lærer å omgå etterretningen. Vi bør derfor også se på antall arrestasjoner fordelt på de samme gruppene:

arrests

Som vi ser er antall personer arrestert i forbindelse med religiøst motivert terrorisme kraftig overrepresentert. Sett bort fra uspesifiserte arrestasjoner og separatister, utgjør religiøst motiverte en andel på nesten 80% – eller 786 arrestasjoner. Dette kan selvfølgelig helt eller delvis skyldes at denne gruppen er utsatt for urettmessige arrestasjoner uforholdsmessig ofte. Det kan også hende at antall personer involvert i hvert tilfelle er så mye større enn for de andre gruppene at antall avvergede terrorangrep ikke nødvendigvis er så høyt – noe som i så fall kan snu om strategien endres. Men slike innvendinger vil uansett være spekulasjoner som må forsvares.

Videre bør vi se på antall drepte. At en stor overvekt av ikke-separatistiske terrorangrep kommer fra venstreekstremister, betyr ikke nødvendigvis at det er de som utgjør størst risiko. En molotov cocktail på polititrappa er tross alt noe ganske annet enn et angrep på Charlie Hebdo hvor tolv personer blir brutalt drept, eller et angrep på World Trade Center med 3000 omkomne som resultat.

Denne informasjonen er ikke like systematisk angitt i Europol-rapportene, men ut fra oppsummeringene i starten av hvert kapittel har jeg kommet frem til følgende:

killed

52% av alle drept i ikke-separatistiske terrorangrep i regionen «EU unntatt Storbritannia» har blitt drept av religiøst motiverte angrepsmenn, ifølge Europol-rapportene. Inkluderer vi separatistene er tallet 37% – fortsatt uforholdsmessig høyt, spesielt med tanke på at perioden har sett nesten 60 ganger flere separatistiske enn religiøst motiverte angrep. I tillegg er det på sin plass å huske at angrepet i Madrid, 11. mars 2004, resulterte i at 191 ble drept og 1460 ble skadet; i London, 7. juli 2005, ble 52 drept og 700 skadet; i New York, 11. september 2001, ble 3000 drept og over 6000 skadet. Andre grupper og personer kan også begå angrep med et stort antall omkomne og skadde, som vi har sett både med Oklahoma City-bombingen og Utøya, men intensjonen om å drepe flest mulig ser heldigvis ut til å være unntakene heller enn tendensen.

Som artikkelen Tjomlid baserer seg på også nevner: Europol påpeker at islamistiske grupper sikter etter et stort antall drepte i sine angrep. Rob Wainwright, direktøren i Europol, forteller også i introduksjonen til 2014-rapporten at tilbakevendende fremmedkrigere øker risikoen for terrorangrep, og gir situasjonen en helt ny dimensjon. Mye tyder på at strategien har endret seg fra store angrep som krever mange individer og mye planlegging til radikaliserte enkeltpersoner som oppfordres til å begå enkle angrep på egenhånd. Dette har vi allerede flere eksempler på.

Før det grusomme angrepet på Charlie Hebdo og en jødisk dagligvareforretning, hadde Frankrike to religiøst motiverte terrorangrep i løpet av like mange dager. I Australia var det en gisselsituasjon hvor to ble drept, og som kunne gått veldig mye verre. Før dette opplevde de også at to antiterroretterforskere ble angrepet med kniv, et angrep som også var islamistisk motivert. I New York ble fire politimenn angrepet av en radikal islamist med kjøttøks. I Belgia drepte en tilbakevendt fremmedkriger fire personer i et angrep på et jødisk museum. I Canada ble to soldater overkjørt, hvor en av dem døde, før et nytt angrep på Parliament Hill et par dager etter medførte en død og tre skadde. Alle disse angrepene var utført av én eller få personer med enkle midler, slik at de var ekstremt vanskelig å plukke opp av etterretningen.

PST motsier Tjomlids konklusjon

Når Tjomlid mer enn antyder at vi heller burde bekymre oss for angrep fra høyreekstreme, gjør han det fullstendig på tvers av PSTs vurdering av terrorfaren i Norge. I 2014-utgaven av PSTs årlige åpne trusselvurdering forteller de: «Ekstrem islamisme utgjør fortsatt den mest alvorlige terrortrusselen i Norge.» Og i en oppdatering av trusselbildet fra november samme år bekrefter de at dette ikke bare fortsatt er tilfelle, men at trusselen fra denne gruppen har økt ytterligere.

Men det er mer som er verdt å merke seg. En rekke eksperter på terrorisme, internasjonal politikk og sikring av atomvåpen er enige i at terrorangrep med kjernefysiske våpen sannsynligvis vil skje i løpet av de neste ti år. Andre mener sannsynligheten er noe lavere, men opererer fortsatt med et tosifret prosentanslag. Andre igjen mener sannsynligheten er enda lavere, men med så ekstremt alvorlige konsekvenser blir risikoen likevel høy. Belfer Center for Science and International Affairs skriver:

Published estimates of the chance that terrorists will detonate a nuclear bomb in a U.S. city over the next ten years range from 1 percent to 50 percent. In a 2005 poll of international security experts taken by Senator Richard Lugar (R-Ind.), the median estimate of the chance of a nuclear attack in the next ten years was 29 percent — and a strong majority believed that it was more likely that terrorists would launch a nuclear attack than that a state would. Given the horrifying consequences of such an attack, even a 1 percent chance would be enough to call for rapid action to reduce the risk.

I boken «Nuclear Terrorism: The Ultimate Preventable Catastrophe» av Graham Allison, forteller han om den dårlige sikringen av mange atomstridshoder – og utstyr for å lage dem – som ligger lagret etter den kalde krigen, utro tjenere i det pakistanske atomvåpenprogrammet, hvor enkelt det er å smugle et atomstridshode over landegrenser og en rekke tilfeller av forsøk på å skaffe atomvåpen til terrorbruk. Allison, og flere med ham, mener at de til slutt vil lykkes om ikke myndighetene tar bestemte grep for å sikre situasjonen. Resultatet av et slik angrep vil være et detonert atomstridshode i kjernen av en europeisk eller amerikansk storby, med kanskje hundretusenvis, om ikke millioner, av døde og et stort område som vil forbli ubeboelig i overskuelig fremtid. Skal vi bedømme reell terrorrisiko må dette med i beregningen. Og det er ikke spanske separatister eller italienske anarkister som er den store trusselen i denne sammenhengen, men jihadister. At noe slik skal skje i Norge er riktignok nærmest utenkelig, men at en slik hendelse i Europa eller USA ville hatt en betydelig påvirkning på vår sikkerhetssituasjon er selvsagt.

Konklusjon og moralpreken

Jeg mener ikke å påstå at vi med sikkerhet kan vurdere trusselbildet fra islamister til å være stort kun med bakgrunn i statistikken jeg har vist til. Akkurat som man ikke med sikkerhet kan konkludere med at trusselbildet fra islamister er lite dersom statistikken hadde vært annerledes. For en slik konklusjon vil nødvendigvis avhenge av en antagelse om at alle relevante variabler som var konstante før vil være konstante i fremtiden – og at alle relevante variabler som utviste en tendens i sin endring tidligere vil følge samme tendens i tiden fremover. Denne antagelsen er ikke nødvendigvis spesielt solid, og vi bør inneha en sunn skepsis til det som avledes fra den, spesielt når PSTs trusselvurdering sier avledningen beint imot. Det jeg derimot påstår, er at selv med denne antagelsen i bunn viser ikke statistikken at islamister utgjør en forholdsmessig liten terrortrussel.

Tjomlids intensjoner med bloggposten er utvilsomt gode. Han ønsker å belyse momenter som setter muslimer i et bedre lys, slik at de med en hang til å begå voldsomme generaliseringer tenker seg om og ikke betrakter den vanlige muslim som en terrorist i fåreklær. Jeg støtter Tjomlid fullt ut i det å argumentere mot tankegodset som utgjør PEGIDA og SIAN, hvor tendensen ser ut til å være at alle muslimer fordømmes og den eneste løsningen er å kaste muslimene ut og stenge grensene for nye. Å påpeke det store antallet angrep fra venstreekstremister og separatister enkelte steder i Europa er vel og bra, men når et ufullstendig bilde av situasjonen brukes for å trekke tvilsomme konklusjoner om vår egen sikkerhet og nasjonens trusselbilde, har man tråkket feil. Vi må argumentere ut fra alle de relevante fakta som foreligger, og aller helst uten å ty til antydninger om rasisme eller «islamofobi» hos meningsmotstandere.

Problemet her, mer konkret, er at i stedet for å argumentere for at terrortrusselen ikke kan brukes som grunnlag for å fordømme, kaste ut og stenge ute vanlige muslimer, prøver man å argumentere mot PEGIDAs og SIANs påståtte løsninger med at terrortrusselen fra islamister er uforholdsmessig liten satt opp mot andre relevante grupper. For det første vil dette være å tilsynelatende akseptere den underliggende argumentasjonen så lenge noe annet ikke eksplisitt påpekes, og for det andre risikerer man at ens påstander får stikk motsatt effekt når det viser seg at de ikke holder vann. Resultatet er at man gjør muslimer en bjørnetjeneste og innsigelsesløst overlater konklusjonene rundt forholdet mellom terrortrusselen og muslimen i gata til de man forsøkte å ta til orde mot i utgangspunktet. Dette er selvsagt svært uheldig.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Share on LinkedInEmail to someone