Kampen om Utmelding.no

 

Lørdag 27. september 2014 ble nettstedet Utmelding.no lansert. Mandag 29. september ble Kirkerådet møtt av et tusentalls utmeldinger i innboksen. Og tirsdag 30. september utviste Den norske kirke en katastrofal behandling av saken.

Etter det i 1998 ble bestemt at folkeregisteret skulle benyttes som utgangspunkt for medlemsregisteret i Den norske kirke, har kaoset rådet. En enorm mengde mennesker ble innmeldt uten samtykke, og mange direkte mot sin vilje. Stadig oppdager enkeltmennesker og grupper at de har blitt innmeldt uten å noen gang ha blitt døpt eller konfirmert, og andre opplever å ha blitt gjeninnmeldt av kirken bak sin rygg – mange har uvitende vært medlemmer i årevis uten å merke noe til det.

Eurobarometer poll 2010 avslørte at andelen norske innbyggere som tror det finnes en gud er 22%. Samtidig er ca 9% medlem i andre religiøse trossamfunn. Trekkes disse fra, sitter man igjen med 13% av befolkningen med en potensiell religiøs tilhørighet til Den norske kirke. Medlemstallet derimot, er på 75% av befolkningen. Selv om man korrigerer for feilmargin og opplevd kulturell tilhørighet, er differansen stor nok til å mistenke at medlemstallet er voldsomt oppblåst.

Den økonomiske tildelingen til kirken fungerer slik at kirken mottar en pengesum over statsbudsjettet uavhengig av deres medlemstall. Deretter regnes det ut en sats i kroner per kirkemedlem som brukes for å beregne tildelinger til andre trossamfunn. På den måten får alle den samme summen per medlem, noe som er ment å sørge for en rettferdig fordeling. Den samme prosessen skjer også på kommunenivå, og totalt mottar Den norske kirke ca 4 milliarder kroner i året.

Siden kirken får penger uavhengig av antall medlemmer, har det blitt deres faste mantra at de ikke på noen måte har interesse av et oppblåst medlemstall – de taper ikke penger på tapte medlemmer. Men det er selvsagt kun i et kortsiktig perspektiv. Hvis kirkens medlemstall synker dramatisk, og spesielt om de utmeldte melder seg inn i andre tros- eller livssynssamfunn, vil kostnaden ved denne tildelingsmodellen bli enorm. Den eneste praktiske løsningen da vil være å gi kirken mindre penger. Kirkens økonomi avhenger derfor av et svært høyt medlemstall, og de har alle incentiver for å tviholde på medlemmene sine.

Utmeldingsprosedyren som Den norske kirke selv oppgir, oppleves av mange som tungvinn. Før Utmelding.no kom på banen, var det å lese på kirkens nettsider at utmelding må rettes til ens lokale kirkekontor, og må leveres skriftlig og signert i form av brevpost eller ved personlig oppmøte. På grunn av underskriftskravet godkjennes ikke epost, ble det hevdet. Det de ikke nevnte da, og heller ikke nå, men som lovverket spesifiserer, er at Kirkerådet plikter å videresende utmeldinger til riktig kirkekontor. De nevnte heller ikke at Kirketorget, som håndterer medlemsregisteret i Oslo, allerede hadde akseptert utmeldinger over epost i lang tid.

Stadige innmeldinger av ikkemedlemmer uten samtykke, høye tildelinger til kirken og at utmeldingsprosessen oppleves som tungvinn var det som inspirerte Erling Løken Andersen til å lansere nettstedet Utmelding.no. Uten mellomlagring ble innfylt personalia formulert til en epost som ba om utmelding og for så å bli sendt til Kirkerådet. Siden ble en braksuksess med tusenvis av utmeldinger sendt bare den første helgen, men kirken og Kulturdepartementet nektet å godta utmeldinger uten underskrift. Med daværende kommunikasjonsdirektør Trude Evenshaug i spissen har de også vist hvor katastrofalt det er mulig å håndtere en slik sak.

En av de første bemerkningene de ga, var at det vil være veldig usikkert å akseptere utmeldinger uten underskrift og at man da kan opprette en epostadresse og melde ut hvem som helst. Problemet med innvendingen er at underskriften selvsagt ikke blir sjekket opp mot personens andre underskrifter for verifikasjon, og dermed ikke tilfører noe som helst sikkerhetsmessig – underskrifter er ikke, og har aldri vært, en metode for autentisering. At man kan melde ut hvem som helst er tilfellet også om man krever underskrift, og i begge tilfeller kreves fødselsnummer. I tillegg vil personen motta en bekreftelse i posten og straks bli klar over feilen, med mulighet til å rette det opp.

Det skal sies at det forskriftsfestede formkravet for utmelding av Den norske kirke nevner underskrift og datering, men på grunn av forskriftens alder, samfunnets overgang til rent digital informasjonsutveksling også i det offentlige og underskriftens manglende sikkerhetsbidrag, er det ikke umulig at dette vil kunne bli ansett som et utdatert formkrav.

I et oppsiktsvekkende tilfelle av hoven arroganse velger Evenshaug å kalle de tusenvis av utmeldingene som kom i løpet av den omtalte helgen for «spam». Hun insisterte på ordbruken selv etter å ha blitt kritisert for det av direktøren i IKT-Norge, Torgeir Waterhouse. Definisjonen av «spam», også kalt «søppelpost», er ifølge Wikipedia «uønsket masseutsendt reklame eller unyttig informasjon for mottaker», og ifølge Store Norske Leksikon «masseutsendt e-post som mottagerne ikke ønsker eller har bedt om, ofte reklame eller ulike forsøk på svindel». Siden det vanskelig kan kalles reklame eller forsøk på svindel, mente Evenshaug åpenbart at tusenvis av henvendelser fra personer som ønsket å melde seg ut av hennes organisasjon er å betegne som «uønsket» og «unyttig informasjon».

Videre sa Evenshaug at hun tror det er «litt overdrevet» at enkelte finner utmeldingsprosessen tungvinn. At tusenvis benyttet seg av Utmelding.no over en periode på et par dager, og at den i løpet av den første halve uken ble delt på Facebook og Twitter nesten 6000 ganger (telleren har senere blitt tilbakestilt), skulle vel være et tydelig tegn på det motsatte. «Terskelen her er åpenbart for lav. Det å ta et livssynsvalg tenker vi at bør være litt mer vanskelig en [sic] å trykke «liker» på Facebook.» fortsatte hun til Fritanke.no. Merkelig – jeg kan ikke huske å en gang ha gjort såpass for å bli innmeldt. I 1998 ble praktisk talt alle norske borgere tvangsinnmeldt i Den norske kirke uten å løfte en finger, og et livssynsvalg ble tatt for oss alle, men å melde seg ut igjen skal åpenbart være omfattende av prinsipp ifølge kommunikasjonsdirektøren.

Tilsynelatende uten kontakt med sakens alvor, insisterte hun på at kirken må få ta seg av medlemshåndteringen selv. Men problemet er som kjent at de har feilet spektakulært i nettopp dette. Den rotete medlemshåndteringen har blitt slått opp i mediene gang på gang. I samme åndedrag påberoper hun også kirken enerett til å gi informasjon om kirken.

Det er bemerkelsesverdig lite fintfølende av kommunikasjonsdirektøren å være så avvisende og hoven i sin behandling av denne saken. Det er snakk om store mengder medlemmer som ikke ønsker å være det, som har blitt innmeldt uten samtykke og som har blitt gjeninnmeldt bak sin rygg av kirken selv. Hun kalte Utmelding.no en aksjon, og det kan hun nok ha rett i at det er. En sårt trengt aksjon.

Men alt håp var ikke ute. Kulturdepartementet, via statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag, avviste også utmeldingene som ugyldige med grunnlag i samme uvesentlige og gammeldagse formkrav, men bekreftet også at Kirken måtte godta utmeldinger sendt med e-post: «Utmeldingen skal være underskrevet og datert av den som melder seg ut. Det betyr at utmelding kan skje ved e-post dersom det vedlegges et scannet dokument som er datert og underskrevet». De optimistisk anlagte kunne kanskje ane et lite hint av velvillighet.

Det tok kun kort tid før Andersen relanserte Utmelding.no med funksjonalitet som oppfylte det siste uoppfylte formkravet: underskrift. Skjemaet inneholdt etter oppdateringen et interaktivt felt hvor det var mulig å bruke en stylus eller en finger for å nedfelle sin underskrift rett på mobiltelefonens eller nettbrettets skjerm, akkurat som man gjør på et papirdokument. Det var da overhodet ingenting som kunne sies å ikke oppfylle formkravene eller være sikkerhetsmessig underlegent den tradisjonelle metoden. Man fylte ut skjemaet og nedfelte sin signatur, og nettsiden genererte et PDF-dokument av utmeldingen som den sendte til Kirkerådet. Dette måtte vel kirken og Kulturdepartementet godta? Nei. Og denne gangen var innvendingene direkte absurde.

Den nye versjonen førte tilsynelatende til umiddelbar forvirring hos alle involverte beslutningstakere, og det på tross av at det ikke fantes noenting å bli forvirret over – enhver kunne se at løsningen fulgte formkravet i forskriften til punkt og prikke, og at dette var nøyaktig like sikkert som tradisjonelt levert papirutmelding. Men som Trude Evenshaug sa til NRK: «Jeg vet at departementet sitter og lurer på hvordan de skal forholde seg til dette. Vi har også klødd oss i hodet.» NRK snakket med flere uavhengige eksperter som var fullstendig samstemte i at denne løsningen er akkurat like god og sikker som tradisjonell utmelding, og at den oppfylte samtlige krav stilt av forskriften og presisert av Kulturdepartementet:

– I utgangspunktet er man ganske fleksible på hva man godtar som underskrifter, og det er ganske vanlig å bruke elektroniske underskrifter. Jeg synes det er vanskelig å nekte å godta disse skjemaene som utmelding. De kan kanskje argumentere med at de tviler på identiteten til dem som sender inn skjemaet, men den tvilen er jo like stor hvis utmeldingen sendes som et brev i posten, sier [Tobias Mahler ved senter for rettsinformatikk ved UiO].

– Hvis noen ønsker å forfalske dette, og melde ut andre, er risikoen den samme som på papir. Det er akkurat like sikkert, sier [Thomas] Myhr, som nå jobber som advokat i NRK.

Så hva skulle de kunne henge seg opp i? Først og fremst statssekretær Borgundvaags ordvalg da han sa, som sitert over, at «utmelding kan skje ved e-post dersom det vedlegges et scannet dokument som er datert og underskrevet». Det genererte PDF-dokumentet med en underskrift nedfelt rett på skjermen var ikke scannet. Dette var videre viklet sammen med assosiasjonsrekker, tankefeil og en total, og tilsynelatende villet, begrepsforvirring, til en konklusjon fullstendig blottet for sammenheng og fornuft.

Følg med her: Forskriften krever som tidligere nevnt en underskrift. Utmelding.no sin underskriftsløsning besto av å nedfelle underskriften på en skjerm i stedet for på papir, og departementet mener, uten å utdype hvorfor og hvorfor det er vesentlig, at dette ikke kan anses som en underskrift i «tradisjonell forstand». I vanlig dagligtale er «underskrift» synonymt med «signatur». Siden mediet underskriften ble nedfelt på var elektronisk, omtales den derfor av departementet som en «elektronisk signatur». Loven sier at en «kvalifisert elektronisk signatur» alltid vil være like juridisk bindende som en hvilken som helst annen signaturløsning. Utmelding.no sin løsning er ikke en «kvalifisert elektronisk signatur», og er derfor ikke gyldig. De kan derfor ikke akseptere løsningen som den er. Kulturdepartementet presiserte at det i så fall må gjøres «en fyldig redegjørelse for hva ordningen innebærer teknisk så vel som rettslig og eventuelt økonomisk», og «at saken forelegges Kirkerådet, Datatilsynet og andre berørte instanser til uttalelse, før departementet tar standpunkt». Slå den.

En kvalifisert elektronisk signatur er en løsning som også fungerer som autentisering. Den garanterer i praksis at signaturen kommer fra den rette personen. Men forskriften krever ingen slik løsning. Den krever kun en underskrift – et navnetrekk, ført i pennen av det aktuelle medlemmet selv. Det er, som enhver marginalt oppegående person forstår, ingen som helst relevant forskjell på å nedfelle dette navnetrekket med penn på papir og å gjøre det samme med penn på en skjerm.

Men Borgundvaag forsikrer NRK:

Verken kirken eller departementet er interessert i å gjøre utmelding av Den norske kirke vanskeligere enn nødvendig.

Riktig.

Andersen mottok så et brev fra Kulturdepartementet hvor de legger ut om denne innbilte og konstruerte mangelen i detalj. Men ikke nok med det. På den oppdaterte siden til Utmelding.no var det henvist til Borgundvaags uttalelse om at utmeldingene skulle underskrives av medlemmet, og at det var godkjent å sende en scannet utmelding med underskrift og datering som et vedlegg på e-post. Dette likte åpenbart ikke Kulturdepartementet, og de gikk til det skritt – for ikke å si overtramp – å faktisk be om at denne henvisningen ble fjernet:

Utmelding kan, slik departementet ser, skje ved e-post dersom det vedlegges et scannet dokument som er datert og underskrevet. Uttalelsen til statssekretær Borgundvaag må forstås på bakgrunn av dette. Den kan imidlertid ikke tas til inntekt for løsninger med elektronisk signatur, slik det kan fremstå på nettsiden utmelding.no. Departementet ber derfor om at henvisningen til statssekretærens uttalelse fjernes fra nettsiden.

Her har departementet hoppet over gjerdet fra det frustrerende absurde til det totale vanvidd. Her ber de Andersen – som på eget initiativ og på egen regning oppretter en løsning for utmelding av kirken som NRKs uavhengige eksperter mener oppfyller samtlige juridiske krav, og som har kommet til utelukkende fordi kirken er beviselig uetterrettelige når det gjelder egne medlemstall og urettmessige innmeldinger av intetanende borgere – om å fjerne en henvisning til en offentlig ytring gjort av en statssekretær.

Men det var bestemt. Heller ikke denne løsningen ville de akseptere. Så Utmelding.no ble tatt videre til neste skritt, og ble omgjort til en applikasjon for Android og iOS, og nettsiden ble en beskrivelse av prosjektet med lenker til nedlasting. På samme tid ble det også opprettet og registrert en ideell organisasjon som overtok forvaltningen av Utmelding.no, hovedsakelig for å få slutt på ryktene om fremtidig kommersialisering av tjenesten. Applikasjonen er mer omfattende enn løsningen med underskrift på skjerm, men den er likevel enkel å bruke: Det vordende eks-medlemmet blir bedt om å finne frem penn og papir, for så å skrive at vedkommende herved melder seg ut av Den norske kirke, med navn, adresse, fødselsnummer, dato og underskrift. Deretter brukes applikasjonen til å ta et bilde av arket – som teknisk og praktisk sett er akkurat det en scanner gjør – og sende dette på e-post til Kirkerådet. Hele prosessen er over på fem minutter.

NRK klarte ikke å få svar fra Kulturdepartementet på om dette ville bli godkjent, men til Teknofil.no kunne Ole Inge Bekkelund i Kirkerådet bekrefte at det etter deres oppfatning ikke er noen forskjell på å scanne noe og å fotografere noe, og at utmeldinger generert med appen kan bli godkjent. Det kom også flere rapporter fra folk som hadde fått godkjent sine utmeldinger generert med app-løsningen til Utmelding.no.

Det så ut til at kampen endelig var over.

Interessant nok kom det plutselig et brev fra Datatilsynet, etter at Kulturdepartementet oppfordret dem til å gjennomgå tjenesten. I dette brevet forlangte Datatilsynet at tjenesten måtte stenges fordi de ikke var godkjent til å håndtere sensitive personopplysninger, og fordi de baserte seg på å sende utmeldingene via e-post, noe kirkens tidligere beskrivelser av utmeldingsprosessen sa at de ikke godkjente – men som Kulturdepartementet i praksis hadde pålagt dem å akseptere. Andersen hyret inn advokat, og det ble formulert et langt, detaljert og omhyggelig motsvar som gjennomgikk Datatilsynets påstander punkt for punkt. I august kom svaret fra Datatilsynet hvor de frafaller kravet om nedleggelse av tjenesten, og kun opprettholder krav om at dersom Utmelding.no skal sende utmeldingsskjemaer til Kirkerådet, må de kryptere informasjonen. Dette fordi de mener at ønsket om å ikke være medlem av en religiøs institusjon er en sensitiv personopplysning – og det hjelper åpenbart ikke at brukeren tydelig bekrefter sin aksept av at denne informasjonen sendes ukryptert på e-post.

Som Andersen påpeker til Fritanke.no, er det to mulige løsninger på dette. Det ene er at Den norske kirke kan få tilsendt en dekrypteringsnøkkel som de bruker for å dekryptere utmeldingsskjemaene. Nekter de det, vil løsningen være at applikasjonen sender utmeldingsskjemaet med e-postprogrammet hver enkelt bruker har på telefonen. Det vil da være brukeren som sender skjemaet fra sin egen epostadresse, og Datatilsynet kan ikke nekte mennesker å sende sine egne personopplysninger ukryptert over epost. Siden Kirkerådet bekrefter at de aksepterer utmeldinger sendt gjennom Utmelding.no-appen slik den er i dag, er det bare et spørsmål om hvilken løsning kirken selv foretrekker.

Har man lært noe av denne prosessen, er det å ikke ta seieren på forskudd, men det kan faktisk se ut som at Utmelding.no vil bli akseptert av alle relevante aktører. Kirken selv kunne fortelle i første runde av denne kampen at de ønsker seg en slik løsning, og det fremstår da som merkelig at de og departementet skulle gjøre seg så vanskelige og tverre. Det fremstår også som merkelig at daværende kommunikasjonsdirektør Trude Evenshaug, 2. oktober 2014, kun få dager etter første lansering av Utmelding.no, kunne fortelle TV2 at «vi jobber også med en løsning der det skal bli mulig å bruke min-id [sic] til signering, så en nett-løsning er på vei», mens hun et par dager tidligere sa til Fritanke.no at «vi ønsker oss en MinID-løsning, men det har vi foreløpig ikke fått midler til å utvikle».

Så jobbet de med en MinID-løsning eller ikke? Det har nå gått ganske nøyaktig et år og ingenting tyder på at en MinID-løsning har vært på vei. Mye tyder tvert imot på at dette var en påstand ment for å slokke branner, ikke for å gi et ærlig inntrykk av kirkens arbeid mot en enkel elektronisk utmeldingsprosess. Når Kirkerådet i sin ferske rapport til kulturminister Thorild Widvey, datert 7. oktober 2015, oppgir at de «nå arbeider for å få raskt på plass» en egen internettbasert selvbetjeningsløsning for utmelding, som de håper at skal være operativ i løpet av første halvår 2016, er det lov å både stille seg noe skeptisk og spørre seg hvorfor dette ikke har skjedd før.

Man kan også spørre seg, dersom Kirkerådet allerede er i gang med dette arbeidet slik de hevder, hvorfor Ole Inge Bekkelund, avdelingsdirektør i Kirkerådet og medforfatter av rapporten, ikke nevnte dette med et ord i radiointervjuet om Utmelding.no i «Mellom himmel og jord» på NRK P1 den 4. oktober 2015. Det er også betimelig å merke seg at dette kun løser en liten del av kirkens problem – en enkel elektronisk utmelding hjelper lite om den ikke blir effektuert, eller om man senere blir gjeninnmeldt bak sin rygg, slik situasjonen har vært med gammeldagse papirutmeldinger.

Utmelding.no er også nevnt i kirkens rapport, men da som en «utmeldingskampanje» og en kilde til medlemsrot: «Mangelfulle opplysninger medfører at en ikke alltid klarer å identifisere personer som tar kontakt for å melde seg ut av kirken. Dette gjelder særlig for utmeldinger som i perioden 2013–2015 er sendt Kirkerådet fra nettstedet utmelding.no.» Utmelding.no ble, som nevnt innledningsvis, lansert i september 2014. De fortsetter med å påstå at «Kirkerådet … ikke [er] riktig instans for registrering av utmeldinger, men forsøker så langt det lar seg gjøre å identifisere hvem avsender er slik at utmeldingen kan sendes til riktig sokn.», noe som i beste fall utydeliggjør at de har en eksplisitt forskriftsfestet plikt til å motta utmeldinger.

Det får videre være opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening om hvor mange tiltak av substans, viktighet og stor innsats det er i rapportens punkt «4. Gjennomførte tiltak for å forbedre registerets kvalitet etter 2009», men personlig er jeg ikke veldig imponert.

At horder av nordmenn nylig ble gjort oppmerksomme på at de var urettmessig innmeldt i Den norske kirke gjennom at de fikk valgkort til kirkevalget i posten, viser at kirken fortsatt har null kontroll på medlemsregisterne sine, og at de ikke har hatt noen oppriktig interesse av å rydde opp. Dette, sammen med det faktum at kirken ikke har gitt noe troverdig inntrykk, før omtrent akkurat nå, av å skulle slippe en egen internettbasert utmeldingsløsning, gjør at Utmelding.no spiller en viktig rolle. Det burde både Kulturdepartementet og Kirkerådet ha den største forståelse for, og det er intet mindre enn en skam at de så aktivt har gått både på defensiven og offensiven når det gjelder denne tjenesten.

Man kan håpe at de skjerper seg i den siste innspurten mot en permanent, og kanskje egen, løsning, men jeg ser dessverre ikke veldig mange grunner til optimisme.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Share on LinkedInEmail to someone