Den store løgnen Den norske kirke, medlemstall og økonomi

Mange tror at kirken får større økonomisk støtte som følge av at folk står feiloppførte. Dette er en myte vi prøver å avlive.
Ole Inge Bekkelund, avdelingsdirektør i Kirkerådet, til Dagbladet.

Den norske kirke mottar ikke offentlig støtte basert på antall medlemmer. Variasjoner i antall medlemmer påvirker ikke bevilgningene fra stat og kommune.
Ole Inge Bekkelund, i kronikk hos Aftenposten.

Den norske kirke er ikke medlemsfinansiert og har ingenting å tjene på at personer feilaktig står oppført i vårt medlemsregister.
Jens-Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet, til Kirken.no.

Men vi har ikke noen økonomisk gevinst av å holde på medlemmene.
Trude Evensrud, daværende kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, til NRK.

… Den norske kirke [har] ingenting å hente på at medlemsregisteret ikke er riktig.
Ingeborg Dybvig, kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, til VG.

Dette er noen eksempler på uttalelser fra Kirkerådet, sakset fra diverse forsøk på brannslokking i forbindelse med konfrontasjoner om Den norske kirkes oppblåste medlemstall. Det går i den samme gamle tralten som det alltid har gjort: Kirken presses til en uttalelse om hvordan og hvorfor utmeldte personer stadig blir meldt inn igjen uten samtykke, og kirken svarer med at 1) det aner de ikke, 2) det er en svært uønsket situasjon for kirken, 3) de lover bot og bedring snarest og 4) de har overhodet ingenting økonomisk å hente på et høyt medlemstall. Dette er en fattig trøst for personer som opplever å bli innmeldt gjentatte ganger i en organisasjon de ikke vil ha noe med å gjøre. Men er det i det hele tatt riktig som de sier, at medlemstallet er helt irrelevant for kirkens økonomi?

Kirken mottar i dag offentlige tilskudd fra stat og kommune hver for seg. Statsstøtten vedtas og gis over statsbudsjettet, og er i utgangspunktet ikke medlemsavhengig. Etter at denne summen er fastsatt, regner man ut hvor mye kirken fikk per medlem, og denne faktoren blir utgangspunktet for tildelingene til andre tros- og livssynssamfunn. Tanken er at dette blir en rettferdig fordeling fordi alle andre tros- og livssynssamfunn mottar like mange kroner per medlem som kirken. Den samme prosessen finnes også på kommunenivå, og totalt mottar Den norske kirke rundt fire milliarder kroner i offentlig støtte hvert år, hvor stat og kommune bidrar med omtrent halvparten hver. Statsbudsjettet for kirkebygg og gravplasser kommer utenom, og inngår ikke i beregningen. En del andre bevilgninger, som til sammen utgjør ganske store summer, går også utenom beregningen, men det finnes i det minste grunn til å håpe at dette blir ordnet opp i etterhvert som kirken blir mer utskilt fra staten i de kommende år.

Prinsipielt er denne løsningen uheldig, uavhengig av om kirkens medlemstall er unaturlig høye, siden Den norske kirke særbehandles over andre tros- og livssynssamfunn: Tildelingssummen settes kun ut fra Den norske kirkes behov, og ikke behovene til hvert enkelt samfunn. Det er også svært gode grunner for å tro at kirkens medlemstall er voldsomt oppblåst, noe som gjør tildelingsmodellen enda mer uheldig både i prinsipp og praksis.

Så en ting er at dette fungerer dårlig slik det er i dag, men la oss se på hva som ville skjedd dersom medlemstallet sank betraktelig. La oss også ta utgangspunkt i at det kirken sier stemmer – at deres økonomiske tildelinger ikke påvirkes av medlemstallet.

Først må man spørre seg hva som er rimelig å tro at ville vært medlemstallet dersom det var begrenset til kun de med religiøs eller kulturell tilhørighet sterk nok til at de aktivt ønsker å være medlem. I Eurobarometer Poll 2010 (s. 204) kom det frem at kun 22% av den norske befolkningen tror det finnes en gud, mens 39% svarte «Ja» på spørsmålet «Tror du på Gud?» i Norsk Monitor 2013 fra Ipsos. Selv om begge disse ligger vesentlig lavere enn medlemstallet, som var på 74,3% av befolkningen i 2014, er det likevel en relativt stor forskjell mellom dem.

Begge undersøkelser blir gjentatt over tid, og har relativt stabile resultater fra gang til gang. Årsaken til avviket ligger nok sannsynligvis derfor i spørsmålsformuleringen. I Norsk Monitor stilles spørsmålet «Tror du på Gud?», og respondentene ser alternativene «Ja», «Nei» og «Usikker». I Eurobarometer-undersøkelsen derimot, stilles respondentene overfor fire alternative påstander, hvor de skal velge den som passer best. Disse alternativene er: «You believe there is a God», «You believe there is some sort of spirit or life force», «You don’t believe there is any sort of spirit, God or life force» og «DK» («Don’t Know»). I Norsk Monitor var svarfordelingen henholdsvis 39%, 39% og 22%, mens i Eurobarometer-undersøkelsen var den henholdsvis 22%, 44%, 29% og 5%.

Det er naturlig at andelen som svarte, eller ville svart, at det finnes en form for ånd eller livskraft, vil fordeles utover de andre kategoriene om dette alternativet forsvinner. Noen av dem vil nok synes at dette samsvarer såpass dårlig med deres forståelse av begrepet «Gud» at de velger å svare «Nei», mens mange andre nok vil synes at «Ja» er mer treffende, selv om deres tro kanskje svarer bedre til panteisme eller en form for mystisisme. Mange andre igjen vil nok bli såpass usikre uten dette ekstra alternativet at de svarer nettopp det – «Usikker». Undersøkelsene trenger derfor ikke å si imot hverandre, og tvert imot synes jeg de samsvarer rimelig godt. Det er imidlertid bare Eurobarometers Gud som er relevant for å fastslå hvor mange som tror på en gud lik kristendommens.

Det er gode grunner til å tro at andelen troende har sunket ytterligere siden 2010, men vi kan gå ut ifra 22% i denne omgang. SSB oppgir at 581 286 personer var medlem i andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke ved inngangen av 2014, og trekker man fra de gudeløse kategoriene «Buddhisme» og «Livssyn», sitter man igjen med en andel som utgjør 9,5% av befolkningen. Denne andelen tror på minst én gud, men er ikke medlem av Dnk. Så for å finne befolkningsandelen som har en potensiell religiøs tilhørighet til Dnk, må vi trekke fra de 9,5% som tror på en gud, men er medlem av andre religiøse trossamfunn. Altså må vi trekke 9,5% fra 22%, og vi sitter igjen med 12,5% av befolkningen.

Det er ingen tvil om at en del ikke-troende ville foretrukket et medlemskap i Den norske kirke av kulturelle årsaker, men samtidig er det også nærliggende å tro at enkelte troende lutheranere med religiøs tilhørighet til Den norske kirke ville avstått fra medlemskap, for eksempel som en protest mot kirkens diskriminering av homofile eller på grunn av manglende tiltrekning til organisert religion. Dette blir altså spekulasjoner i begge retninger. Men la oss være ganske rause og si at 30% av befolkningen er et rimelig medlemstall.

De ferskeste tallene fra SSB forteller at 74,3% av befolkningen var medlem i Dnk i 2014. Med et fall til 30%, betyr det i første omgang at satsen for statstilskudd ville økt med ca 2,5 ganger, fra 449 kroner per medlem til 1113 kroner per medlem. Hvor mye satsene ville økt i hver kommune, og videre totalt på kommunebasis, vil avhenge av hvordan frafallet hadde fordelt seg geografisk og hvor mye de respektive kommunene bruker på kirketilskudd. Men om vi gjør en ikke urimelig antagelse om at medlemsmassen vil være fordelt utover kommunene omtrent proporsjonalt med dagens fordeling, ville man sett en gjennomsnittlig økning med omtrent samme faktor her også.

I 2014 var statstilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn på ca 282 millioner. Om ingen av Dnks frafalte medlemmer hadde meldt seg inn i andre samfunn, ville man sett en økning av denne posten til ca 700 millioner – men det er lite sannsynlig. Det andre ekstreme tilfellet er om alle hadde meldt seg inn i andre samfunn, og det er da man begynner å se konturene av det absurde i påstanden om at kirkens økonomi ikke avhenger av medlemstallet.

Dersom 44,3% av befolkningen hadde meldt seg ut av Den norske kirke, og inn i andre trossamfunn, ville denne tilskuddsposten økt ytterligere med 1113 kroner per nyinnmeldte person, og gått fra 282 millioner til 2,85 milliarder. Denne utgiften kommer i tillegg til 1,85 milliarder til Dnk. Og dette er kun statsstøtten – den kommunale støtten ville nok økt omtrent tilsvarende.

Den totale statsstøtten til alle trossamfunn, inkludert Dnk, ville altså mer enn doblet seg, fra ca 2,1 milliarder til 4,7 milliarder. Og det virker ikke umiddelbart urimelig å tro at den kommunale støtten ville oppført seg rimelig likt. At Norge skulle bruke rundt 10 milliarder på offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn er selvsagt fullstendig urealistisk, og et slik scenario kunne bare latt seg løse gjennom grov forskjellsbehandling eller ved å gi Dnk mindre penger. Det er selvsagt lite trolig at alle som melder seg ut av Den norske kirke også melder seg inn i alternative samfunn, men beregningen viser grensetilfellet selv ved et ganske raust anslag for et reellt medlemstall for kirken. Skulle bare halvparten av de utmeldte 44,3% meldt seg inn i alternative tros- og livssynssamfunn, ville den totale statsstøtten til alle slike samfunn økt fra 2,1 til 3,4 milliarder – noe som fortsatt fremstår som en helt urealistisk sum, spesielt om man legger en tilsvarende økning av kommunale tilskudd oppå det hele.

Når representanter for Den norske kirke uttaler seg som vist innledningsvis, er det altså helt galt. Det kan ikke troverdig benektes at Dnk har mye å tjene på å beholde sine oppblåste medlemstall. Tvert imot har de sterke økonomiske incentiver for å opptre nøyaktig som de gjør: respektløst, tiltaksløst og trenerende.

Share on FacebookTweet about this on TwitterGoogle+Share on LinkedInEmail to someone